Fra omreisende kramkar og selger – til lærling, svenn og mester

Av Dag Kristoffersen, Gunnar Horgen og Magne Helland

Dette heftet markerer 50-års-jubileet for oppstarten av dagens høyere optikerutdanning. Det aller første optikerkullet startet opp sin utdanning på Tinius Olsens Tekniske skole høsten 1972. Mer om dette senere. Men hvordan ble man optiker, før 1972? Her følger en kort oppsummering!

Men aller først, vet vi noe om når de første brillene dukket opp i Norge? Selv om optikervirksomhet i dag dreier seg om langt mer enn briller, så var salg av lesebriller, og etter hvert enkle synsprøver med hovedvekt på avdekking av refraktive feil, optikernes hovedoppgaver i profesjonens ungdom. Slik sett har briller alltid vært en viktig del av optikerfaget.

Briller er ingen ny oppfinnelse. Men det er ikke lett å finne en enkelt person som «oppfinner» av dette fantastiske synshjelpemiddelet. Mye tyder mye på at de første brillene i Europa dukket opp nord i Italia rundt 1290 (Wikipedia, 2022). Munker skal ha vært involvert! Men det skulle ta lang tid før briller ble vanlige her i landet. 

En annen indikasjon får vi gjennom et vrakfunn av en seilskute på Bamblekysten i 1974 (Helland, Johannessen og Thome, 2019). Samlet på bunnen ble det funnet glass/glasskår fra litt mer enn 400 små, runde glass. Mest fragmenter og skår, men også et par titall hele og runde glass med en diameter på rundt 3,5 cm. Glassene ble ikke funnet i par, og det ble heller ikke funnet noe som antydet montering i brilleinnfatninger. Et lite utvalg av hele glass ble målt til å ha en styrke på ca. +3,00 dioptrier. Ut fra glass-diameter, styrke og form, ble det konkludert med at dette måtte være brilleglass for bruk i lesebriller. Basert på andre funn i vraket, ble lasten og skipet tidfestet til å være fra rundt 1630 og komme fra London.

En annen måte å spore opp tidlige brillebrukere i Norge, er å lete blant gamle portrettmalerier. Noen innledende betraktninger om dette ble presentert i Optikeren under overskriften «De første brillene i Norge (4) – Portrettmalerier av brillebrukere» (Helland, 2021). Her var det eldste maleriet de klarte å spore opp, med en person avbildet med briller, fra 1780-årene. Det viser den norske teologen og vitenskapspioneren Abraham Pihl, også kjent for arbeider innen optikk.

Ferdigbriller selges i dag i mange forskjellige virksomheter. Narvesen-kiosker, Biltema, Clas Ohlson, og på bensinstasjoner, for å ha nevnt noen!

Kleinsmeder

De første som begynte å arbeide med å lage briller, var nok enkelte instrumentmakere, eller kleinsmeder. Faget utviklet seg trolig fra andre metallarbeidende håndverksfag (Nyquist, 1961). Kleinsmeder hadde tidligere typisk erfaring med å smi låser, urmakeri og annen finmekanikk. Sannsynligvis fikk de lærdom og innvielse i optiske problemer av innvandrede tyske instrumentmakere, eller kanskje som vandrende svenner i det store utland. Nyquist (1961) skriver videre:

– Det er opplyst at de første «optikere» kom til Norge omkring år 1800 og til å begynne med hovedsakelig beskjeftiget seg med briller, men de eller deres elever må meget snart ha gitt seg av med annen virksomhet også, for i midten av århundret gjorde minst et par av dem seg bemerket som fremragende instrumentmakere.

To eksempler på dyktige optiske instrumentmakere fra denne tidlige perioden er Christian Holberg Gran Olsen (1835-1921) og Andreas Jensen Krogh (1849-1908). Begge fikk stor anerkjennelse, også internasjonalt. Førstnevnte, også kjent under tilnavnet «Kikkert-Olsen», stod blant annet bak Europas første folkeobservatorium anlagt i Slottsparken i Oslo på slutten av 1800-tallet. I årene 1885 til 1894 hadde observatoriet omtrent 60 000 besøkende (Pettersen, 1991). Andreas J. Krogh startet sin instrumentmakervirksomhet i 1877, forløperen til dagens Krogh Optikk AS. For sitt arbeid som instrumentmaker mottok han blant annet St. Olavs orden i 1896, og en fransk æresbevisning for bidrag på verdensutstillingen i Paris i 1889. Han samarbeidet blant annet med øyelegen Hjalmar August Schiøtz med å lage et øyespeil (direkte oftalmoskop) i 1882 (Keeler et al., 2014).

Lovregulert som et håndverksfag

Med utgangspunkt som instrumentmakere i et håndverksfag ble det raskt fokus på hva læregutter/svenner og mestere skulle testes i, og beherske av ferdigheter. Men tidlig på 1800-tallet var det ikke mange instrumentmakere. Eksempelvis i Christiania fantes det kun to instrumentmakere i 1835 (Nyquist, 1961). Blant instrumentmakerne ble det etter hvert flere som interesserte seg for optikk. I Oslo førte dette til stiftelsen av Oslo Optiske Instrumentmakerlaug i 1911 (Helland, 2011). I starten hadde alle kategorier instrumentmakere de samme svenne- og mester-prøvene. Etter en del år ble det utarbeidet en detaljert veiledning for prøvenemdene for Det Optiske Instrumentmakerlaug i Oslo. Denne ble vedtatt på årsmøtet i desember 1939 (Nyquist, 1961, side 65).

Veiledningen stilte krav om kunnskaper og ferdigheter innen niveller, kompass og briller. Både fulle arbeidstegninger og ferdige produkter skulle utarbeides. Det ble også satt konkrete tidsrammer for hvor lenge det kunne arbeides med hver enkelt oppgave. For fagkunnskaper for optikere ble det vist til «Refractionsbestemmelse og brilletilpasning» av Mindt og Weiss. For geodetikere og nautikere ble det stilt andre kunnskapskrav, men for alle som avla prøven ble det forventet kunnskaper om; brilletyper, kikkerttyper, kompasstyper, og relevant verktøy og produktmaterialer. I mars i 1942 ble et nytt forslag til svenneprøveplakat og mesterprøve for «rene» optikere utarbeidet (Nyquist, 1961, side 66). Disse forslagene ble vedtatt i lauget, og også godkjent av Norges Håndverkerforbund.

Tidlig kursvirksomhet

For tidlig kursvirksomhet må vi tilbake til 1920-åra og Anders Spiten. Et kjent navn både på Kongsberg og nasjonalt vedrørende briller og brilleglass. Han startet tidlig grossistvirksomhet innen optikk (Lofthus, 1994). På den tiden drev mange urmakere også med noe optikervirksomhet, om ikke annet med salg av briller. Her var det et behov for kurs.

I Spiten-familien var det flere som arbeidet med optikk. Begge Anders Spiten sine sønner, Johan og Bjørn, begynte på Kongsberg Lærlingeskole etter realskolen. Johan oppgir på søknadsskjemaet tidligere brilleoptikkarbeid og søkte på mekanikeropplæring i 1948. Bjørn oppgir urmakerarbeid i 1950, og det er snakk om finmekanikk. I 1937 arrangerte Anders Spiten en 14-dagers studie- og ferietur for sine ansatte til Tyskland. Enkelte kunder var også med, som Carl W. Müller og Bendix Wahlberg. Seinere ble noen av hans ansatte lærere på kurs innen optikk, på Kongsberg.

Det som trolig var det første kurset for optikere på Kongsberg, var et sommerkurs i 1946 med Poul S. Christensen fra Den Danske Optikerskole i København. Dette var et samarbeid mellom Anders Spiten og Kolbjørn Hegstad på Kongsberg yrkesskole. Det var 20 deltagere, bl.a. Margrete Gunnes, Stein R. Lande og Kåre Hedenstad fra Kongsberg.

Optikere og instrumentmakere skiller lag

I 1949 vedtok Norges Optikerforbund (NOF) å skille mellom instrumentmakere og optikere (Lewandowski og Bruun, 2005, side 266). Man måtte ha svenneprøve i spesialoptikk for å drive som optiker. Så dermed ble det aktuelt også for Lærlingeskolen å ta inn optikere som skulle uteksamineres med svenneprøve. Fra 1952 er det registrert optikk på Lærlingeskolen. Der måtte man lære å polere brilleglass, file, dreie, slå gjenger og herde dreiestål. Slipeteknikk og å lage brilledeler etter tegning var også obligatoriske oppgaver fra optikerkravene fra 1942. Oppdaterte krav kom i 1952. I 1956 kom det forslag fra Urmakeroptikernes Landsforbund i samarbeid med Anders Spiten om opprettelse av en optikerklasse på Kongsberg yrkesskole.

Perfeksjoneringskurs for svenneprøven

Etter hvert som det ble stadig flere som ønsket å arbeide med optikk og briller, var det ikke lenger noe reelt alternativ å reise ut av landet for å ta en full optikerutdanning. Tidligere hadde noen få reist til Tyskland for å ta sin utdanning der. Og som et supplement til den meget ressurskrevende en-til-en-undervisningen, som optikersvenn-læremester, var, ønsket man et mer tradisjonelt skoletilbud. Et skritt på veien var et perfeksjoneringskurs til svenneprøven. Dette ble tilbudt i hovedstaden rett etter krigen. Kurset var ettårig og foregikk i Optisk Kompanis lokaler i Oslo (Krogh, 1985).

Oslo lærlingskole

I 1950 ble det opprettet en optikerutdanning på Oslo lærlingskole (Krogh, 1985). Her var Knut Strøm Gundersen, Einar Engebretsen og læreren Bøen ved skolen, sentrale ressurspersoner. Skolesjefen i Oslo fikk opprettet en egen lærerstilling til utdanningen. Knut Viig og Svein Krogh alternerte som lærere. Ved siden av grunnfagene i skolen, ble det nå spesialutdannelse i optikk. De første lokalene var ved Oslo Elementærtekniske Skole i Stenersgaten. Da denne skolen ble revet, ble virksomheten flyttet til Elvebakken Skole. Oslo lærlingskole eksisterte fortsatt i 1985, etter mer enn 30 års virksomhet. De siste årene, på midten av 1980-tallet, kun med få elever. En og annen brilleoptiker, noen få finmekanikere ved forskningsverksteder på Universitetet i Oslo, og enkelte elever fra optikerverkstedet til Hærens våpentekniske korps (Krogh, 1985).

«Tremånederskurset»

Kort tid etter at Jacob Kjell Hultgren ble ansatt på Tinius Olsen skole på Kongsberg i 1969, ble det utlyst et tremånederskurs for de som ønsket å perfeksjonere seg i forkant av mesterprøven (Tvedt, 1985). Dette ble startet opp i 1970. Kursinnholdet var blant annet: refraksjonslære, grafisk analyse, anatomi og fysiologi, patologi, teknologi og materiallære. Faghistorikk stod også på timeplanen. Det første tremånederskurset ble avsluttet med en markering på Grand Hotell. Her deltok blant annet rektor Kolbjørn Hegstad og Svein Hommerstad.

Hommerstad
Svein Hommerstad deltok på markeringen på Grand Hotell som daværende styreformann i NOF. Han hadde da allerede lang erfaring med organisasjonsarbeid. Han var medlem Nordisk Optikerråd fra 1947, initiativtager til Rogaland Optikerlaug i 1950, og styremedlem og sekretær i NOF fra 1956 (Lewandowski og Bruun, 2005, side 170-173). Gjennom sitt arbeid for NOF ble han også tidlig involvert i internasjonalt organisasjonsarbeid. Han hadde flere sentrale roller i International Optometric and Optical League (IOOL) (red. som senere ble World Council of Optometry (WCO)). I IOOL var han blant annet medlem og senere leder for deres utdanningskomité. De utarbeidet internasjonale retningslinjer for høyere optometriutdanning i 1969-1970. Dette arbeidet kom svært godt med i forkant av planleggingen og oppstarten av optometriutdanningen på Kongsberg.

Det er på Tinius det skjer

Etter at Kongsberg yrkesskole og Kongsberg Lærlingeskole flyttet i 1959 fra Dyrmyr til Tinius Olsens Skole sentralt i byen, med offisiell adresse Tinius Olsens gate 1, blir det større aktivitet innen optikk. Foruten flere optikerelever på Lærlingeskolen, arrangerer Norges Optikerforbund kurs i 1962 og -63 hvor kursdeltakerne avla svenneprøve. Disse kursene fortsetter utover i 1960-årene. I 1962 fremmes det også planer om en egen optikerskole. Dette skulle være en grunnopplæring på 10 måneder. Lærlingeskolen med fem ganger treukerskurs skulle også fortsette som grunnlag for svenneprøve. Eksempelvis avla sju lærlinger svenneprøve våren 1964. 1963-64 blir et gjennombruddsår. I samarbeid med Norges Optikerforbund, blir Tinius nå sentral lærlingeskole i brilleoptikk. Et nytt gjennombrudd kom i 1970. Da starter et tre-måneders kurs i optometri. De 9 første elevene tar mesterbrev. Det var tre kurs med ett års mellomrom.  Skolen ble godkjent som «Sentralskole for optikere». Dette året er det først ettårig utdannelse for optikere på yrkesskolenivå/verkstedskole.

Utdanningen inneholdt refraksjonslære (brillebestemmelse), anatomi, fysiologi, teknologi, belysningslære og faghistorikk, og selvsagt også praktiske øvelser. 26 måneders praksis hos optikermester samt et åtte ukers perfeksjoneringskurs med svenneprøve ga nå utdanningen. Så var det plassproblemer igjen, og skolen søkte om å bruke rom på det gamle gymnaset, et steinkast unna. Det gikk i orden, og elevene var med og pussa opp flere rom der før det ble tatt i bruk.

Tidlige lærebøker

I starten var det ikke tilgang på fagbøker på norsk. «Grunnlag i geometrisk optikk for brilleoptikere, optiske og nautiske instrumentmakere» kom i 1949 (Strøm Gundersen, 1949). I forordet vises det til at Norges Optikerforbund har hatt boken til gjennomsyn og at de uttaler:

– «Boka viser seg å være en ypperlig lærebok, godt oversiktlig og rikt illustrert. Som ledd i vår undervisningsplan er den meget godt egnet som bok for den opprettede linje ved lærlingeskolen og for den fremtidige linje ved Oslo yrkesskole. Norges Optikerforbund setter i disse dager i gang en korrespondanseskole for optikere. Boka gir alle ønskelige opplysninger for deltakerne og vil være til den aller beste støtte. Likeledes er den en utmerket oppslagsbok for optiske instrumentmakere.»

Samme år gir Norges Optikerforbund ut en oversettelse av et svensk brevkurskonsept utarbeidet av optikermester Stig Stefanson og utgitt av Special-Optikarnas Riksförbund. Innbundet blir samlingen med kursbrev på størrelse med en gammeldags telefonkatalog og omtales som «Norges Optikerforbunds Korrespondanse Kurs» (Norges Optikerforbund, 1949). Forordet i den første utgivelsen er signert daværende formann i Norges Optikerforbund, Yngvar Huseby. Et nytt opplag kom ut i 1952. Kurset ble oversatt til norsk av optikerne Knut Viig og Svein Krogh jr. Totalt 15 brev, hvorav de 14 første hovedsakelig om lyskilder, refleksjon, aberrasjoner, linser og optikk. Brev 15 skiller seg litt ut og handler om refraksjon. Litt ned i innledningen i dette brevet heter det:

– Det finnes to hovedmåter å refraksjonere på.

1.          Den objektive metode

2.          Den subjektive metode

Ved den objektive metode er kunden passiv og öyet utmåles ved hjelp av instrumenter. Denne metode er imidlertid ved lov forbudt i Norge for andre enn öyeleger. I dette brev skal derfor bare behandles den subjektive metode, hvor kunden er aktiv og på en måte selv er med på å bestemme brilleglassene, idet han må svare på våre spörsmål mens vi sjalter forskjellige glass inn i prövebrillen.

Helt avslutningsvis i brevet «heves det en pekefinger» og gis føringer for hvilke «tilfelle» som bør henvises til øyelege:

¬ En ting må vi imidlertid være fullt klar over. Den som refraksjonerer, har også påtatt seg et ansvar i samfunnet. Vi må huske på at vi har å gjöre med menneskets viktigste sanseorgan. Det spesielle ved synsorganet er jo også at man nesten aldri kan erstatte det som er tapt, men kan i höyden redde det som er igjen. Derfor må vi alltid være ytterst oppmerksomme og påpasselige. Ved den minste mistanke må vi henvise kunden til öyelege. For å få en oversikt, kan vi i store trekk stille opp disse retningslinjer over de tilfelle som bör henvises til öyelege:

1.          Personer under 15 år.

2.          Nærsynte med refraksjon over -6.0.

3.          Personer som tydelig kan sees å lide av sykdom.

4.          Personer hvis syn har sviktet plutselig eller i löpet av kort tid.

5.          Personer som er under behandling av öyelege.

6.          Personer hvis synsstyrke med fullkorrigerende glass ikke kommer over 6/9.

7.          Personer som tydelig skjeler.

Kurs og utdanning for optikere i disse innledende årene bød på en rekke utfordringer. På den ene siden var det ønskelig at mest mulig av relevante kunnskaper og ferdigheter skulle inngå. På den andre siden var det åpenbare begrensninger, eksempelvis et lovverk som forbød «Den objektive metode». Her kan det nevnes at Kvaksalverloven, som ble innført i 1936, formelt gjaldt helt fram til 2003 (Lovdata, 2022). Lovens fulle navn var «Lov om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur».

Viktigste kilder:

Hegstad K. (1985): Tinius Olsens Skole – Norges Optikerforbund. Optikeren. Jubileumsnummer (Nr. 6), side 40-42

Helland M., Johannessen J. og Thome P. (2019): Brilleglassene i Bamblevraket. Optikeren. Nr. 2, side 29-30

Helland M. (2011): Oslo Optiske Instrumentmakerlaug 100 år. Optikeren. Nr. 7, side 6-7

Helland M. (2019): De første brillene i Norge – En etterlysning. Optikeren. Nr. 1, side 16-17

Helland M. (2020): De første brillene i Norge – Å tidsbestemme antikke briller. Optikeren. Nr. 3, side 30-34

Helland M. (2021): De første brillene i Norge (4) – Portrettmalerier av brillebrukere. Optikeren. Nr. 1, side 42-43

Keeler C. R., Helland M. og Albert D. M. (2014): Hjalmar Schiøtz, the great Norwegian inventor and his ophthalmoscope. Acta Ophthalmologica. Vol. 92, side 588-592

Krogh S. (1985): En hilsen fra Oslo lærlingskole, – optikerlinjen. Optikeren. Jubileumsnummer (Nr. 6), side 39-40

Lewandowski I. og Bruun S. (2005): Fra optikk til optometri, optikerbransjen frem til 2005, Norges Optikerforbund 1945-2005. Norges Optikerforbund og Synsinformasjon. ISBN 82-303-0421-1

Lofthus A. O. (1994): «70 års virke i Kongsberg – En beretning om ing. Anders Spiten og Aspit Optikk AS virksomhet fra 1924 til 1994». Jubileumshefte utgitt av Essilor Norge, juni 1994

Lovdata (2022): Lov om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur. OPPHEVET. (https://lovdata.no/dokument/NLO/lov/1936-06-19-9?q=kvaksalverloven, sist lastet ned 07.04.2022)

Norges Optikerforbund (1949): Norges Optikerforbund’s Korrespondanse Kurs. (Korrespondansekurs oversatt til norsk av optikerne Knut Viig og Svein Krogh jr.)

Nyquist K. (1961): Oslo-optikk gjennom femti år. Oslo instrumentmakerlaug 1911 – 1961. Kirstes Boktrykkeri, Oslo

Pettersen B. R. (1991): Historien om Norges første profesjonelle kikkertbygger, Kikkert-Olsen. Astronomi, Nr. 4, side 26-30

Strøm Gundersen K. (1949): Grunnlag i geometrisk optikk for brilleoptikere, optiske og nautiske instrumentmakere (Lærebok for optiske instrumentmakere – Bind 1). Yrkesopplæringsrådet for håndverk og industri, Oslo. (Kirstes Boktrykkeri) (Godkjent av Kirke- og undervisningsdepartementet 5. april 1949 til bruk i lærlingeskoler og yrkesskoler)

Tvedt G. (1985): «Mesterkurset» – tremånederskurset. Optikeren. Jubileumsnummer (Nr. 6), side 43

Viig K. og Krogh jr. S. (1949): «Norges Optikerforbund’s Korrespondanse Kurs». (Stig Stefansons svenske korrespondansekurs med 15 brev oversatt til norsk), Norges Optikerforbund. (Nytt opplag i oktober 1952).

Wikipedia (2022): Glasses. (https://en.wikipedia.org/wiki/Glasses#History – sist lastet ned 23.03.2022)