Av Magne Helland, Janne Dugstad, Rigmor C. Baraas og Helle K. Falkenberg

I oppstarten i 1972 var optometri et forholdvis nytt fagfelt i Norge (se dagens «definisjon» av «optometri», fra World Council of Optometry nedenfor). Optikk og tradisjonell brilletilpassing og optoteknikk var bakgrunnen for optikere flest, inkludert de som ble involvert i undervisningen. Den norske fagstaben var liten, og de stod på for å tilegne seg nødvendige optometriske kunnskaper og ferdigheter. De gjorde en kjempejobb, men var helt avhengige av ekspertise fra utlandet, og dermed ble mange ansatte ved City, University of London tidlig involvert. Dette var takket være Jacob K. Hultgrens gode kontakter, og først og fremst professor Robert J. Fletcher. Han dukket opp som gjesteforeleser, med flere besøk til Kongsberg, allerede for det aller første kullet som ble utdannet. Fletcher fikk også med seg sine kolleger Martin Watts og Richard M. Pearson til Norge. Disse to ble også sentrale undervisere på kontaktlinsekursene da disse kom i gang i 1973. De var begge viktige undervisere på linsekurs til langt ut på 1980-tallet. Andre gjesteforelesere fra London i de første årene var blant annet Geoffrey Woodward og Peter Marriott. Woodward ble senere både hovedansvarlig optometrist på Moorfields Eye Hospital og professor i optometri og synsvitenskap på City University.

Lurt av klassebilder?

Ser en på klassebildene for de første optometrikullene, kan en lett bli lurt. Så å si kun norske undervisere er avbildet. Riktig nok er Zuzana Steiner med i fagstaben for avgangskullet i 1976. Hun kom opprinnelig fra Tsjekkoslovakia, men var relativt nyutdannet optometrist fra City University på den tiden. Hun ble overtalt av professor Fletcher til å flytte til Kongsberg. Selv om Fletcher ble involvert som gjesteforeleser allerede i det første kullet, dukker han ikke opp på klassebilder før i 1985. Hovedårsaken til en manglende synliggjøring av utenlandske lærekrefter på klassebildene, er at det alltid har vært tradisjon for at kun fast ansatte og de i relativt omfattende faste timelærerstillinger, blir tatt med på bildene.

På det første klassebildet, for avgangskullet 1975, er kun fem fagpersoner avbildet. Trygve Saude og Hans L. Myra underviste i henholdsvis anatomi og fysiologi, og i psykologi. Den eneste med optometrisk bakgrunn var Jacob K. Hultgren, og de to optikerne som var med på laget, var Gunnar Horgen og Nils Quist. Ser en bort fra Zuzana Steiner, som var en viktig del av undervisningsstaben fra 1976 til 1983, og professor Fletcher som dukket opp på klassebilder først mer enn ti år etter oppstarten, kan en lett konkludere at underviserne i optometriutdanningen i all hovedsak var norske. Dette blir feil! Norsk optometriutdanning ble sterkt preget av utenlandske undervisere og gjesteforelesere, allerede fra starten av. Den anglosaksiske modellen stod i en særstilling, og vi ble sterkt preget av hvordan optometri ble undervist på The City University, det ledende optometrimiljøet i Europa på den tiden. 

Norske optikere måtte videreutdannes i utlandet

I 1982 overtok Kjell Inge Daae som leder av fagmiljøet. Bortsett fra noen år som Magne Helland overtok denne rollen (1991-1993), var Daae valgt leder for optometriutdanningen helt fram til Janne H. Dugstad ble ansatt som leder i 2000. I Daaes periode som leder skjedde det mye (Helland, 2017). Dette spesielt innenfor to områder: Igangsetting av synsforskning, og sterk satsing på videreutdanning av egne norske lærekrefter og motivering av nyutdannete optikere for videre studier i utlandet. Ikke alle av de som forlot landet for noen år, visste at de var motiverte. Dette sørget imidlertid Kjell Inge Daae for! Han var flink til å motivere og hadde en positiv påvirkning på tidligere studenter. For «utvalgte» kandidater klarte han å overbevise om at dette var veien å gå, norsk optometri trengte flere optikere med universitetsutdanning, spesielt fra UK og USA, og dette bør du satse på! Dette klarer du!

Mange tok utfordringen

Flere «unge lovende» ble overbevist og sendte inn søknader om opptak ved internasjonale utdanningsinstitusjoner med anerkjente optometriutdanninger. Omtrent slik ble oppstarten for en lang og interessant yrkeskarriere. Noen kjente navn som gikk denne veien er Holger Holgersen, Magne Helland, Klaus Sjøhaug, Erik Wøllo, Ann E. Ystenæs, Jan Richard (Dick) Bruenech, Trine Langaas, Per Lundmark, Hege Rød, Janne Dugstad, Irene Langeggen, Anneli Demberg, Elin Hansson, Rigmor C. Baraas, Vibeke Sundling, Helle K. Falkenberg, Bente Monica Aakre og Ellen Svarverud. For noen ble det også videre studier, doktorgrader, og deretter mange år som ansatte undervisere og forskere på den norske optometriutdanningen på Kongsberg. Ikke bare var Daae med på å motivere mange for å komme i gang med utenlandsstudier, men han fulgte også opp med å holde kontakt mens de var i «utlendighet». Mange fikk besøk av Kjell Inge, dette spesielt de som studerte i UK. Slike besøk ble gjerne lagt opp på jobbreiser han allikevel foretok. Dette for å fremme norsk optometri, bli kjent, og etablere gode kontakter med de meste anerkjente optometrimiljøene i utlandet, inkludert å overbevise ledelsen på disse studiestedene om at de ikke trengte å ha betenkeligheter med å la nyutdannete optikere fra Kongsberg komme rette inn i andre eller tredje studieår i deres grunnutdanning. Dagens, tross alt gunstige, forsker- og underviser-situasjon i fagmiljøet på Kongsberg, er i stor grad takket være det arbeidet Kjell Inge Daae la ned som leder på 1980- og 1990-tallet! Det var meget velfortjent at han mottok Norges Optikerforbunds høyeste utmerkelse, Hommerstadprisen, på landsmøtet i Fredrikstad våren 2012 (Helland, 2017).

Masterutdanning

Det neste steget for en profesjon med mål om å bidra til å løse et økende samfunnsoppdrag, var å ta enda et steg på den akademiske stigen. Dette er omtalt som andre syklus i kvalifikasjonsrammeverket for norsk høyere utdanning.

En utdanningsinstitusjon må oppfylle en rekke formelle krav for å få en masterutdanning akkreditert. Det tok tid å bygge forskningskompetanse hos mange nok medarbeidere, så i første omgang søkte vi samarbeid med en utenlandsk institusjon som formelt kunne gi en mastergrad. Det var et klart ønske fra NOF/SI og bransjen at masterutdanningen skulle gi økt klinisk kompetanse og at dette skulle bidra mot målet om å få godkjenning til å praktisere med diagnostiske medikamenter. Gunnar Horgen var sentral i prosessene der vi kartla, besøkte og forhandlet med flere britiske og amerikanske universiteter. Det viste seg at programmet Master of Science in Clinical Optometry ved Pennsylvania College of Optometry (PCO) i Philadelphia, USA, passet best. De hadde en modell for en samlingsbasert masterutdanning på deltid, som hovedsakelig kunne undervises på Kongsberg, med årlige kliniske rotasjoner i USA. De hadde også det mest klinisk rettede faglige innholdet av de utdanningene som var aktuelle. Det ble inngått en samarbeidsavtale som innebar at norske undervisere ble involvert i undervisning og veiledning, og det var et tett samarbeid mellom de to institusjonene over mange år. PCO-masteren startet høsten 1997 og ble gjennomført med en betydelig studieavgift for hver student. PCO ble akkreditert som universitet i 2008 og byttet navn til Salus University. Det er registrert 319 uteksaminerte norske optikere i perioden 2000-2013.

Parallelt med å drive masterutdanning i samarbeid med PCO, arbeidet fagmiljøet mot målet om akkreditering for å utdanne mastergradskandidater ved HiBu. For optikerutdanningen innebar dette muligheten til å kunne utdanne profesjonsutøvere som hadde kompetanse til å spesialisere seg samt å kunne få opptak på et doktorgradsprogram. Akkreditering av et eget mastergradsprogram var også nødvendig for senere å kunne utvikle et eget eller være del av et større tverrfaglig doktorgradsprogram. Arbeidet med å utvikle den første mastergraden startet i 2005 hvor fokus var å bygge forskningskompetanse. Master i synsvitenskap var i derfor en forskningsbasert grad med en masteroppgave på 60 studiepoeng. Graden inneholdt også et fordypningsemnene i første studieår hvor det både var en betydelig kursavgift samt et krav til ett års praksis før opptak – dette var Spesialistutdanning i kontaktlinsetilpassing (kontaktlinsekurset, 30 ECTS). Master i synsvitenskap ble akkreditert av NOKUT i 2006 og godkjent av Kunnskapsdepartementet i 2007, med oppstart høsten 2007. Den første som fullførte Master i synsvitenskap var Elise Dees Krekling i 2010 (se eget bilde).

Mastergraden var ikke godt nok markedsført med tanke på klinisk verdi, og den var utsatt for konkurranse av samarbeidet med Salus University og PCO-mastergrad. Det hadde lenge vært et ønske om å endre både Bachelor i optometri og Master i synsvitenskap for å få en direkte overgang fra Bachelorgraden til Mastergraden, og at dette skulle være gratis og tilbys på heltid. Dette ble referert til som en 3+2 modell, fordi nåværende modell egentlig var 3+1+2, i og med at det var krav om ett års praksis før man kunne komme inn på kontaktlinsekurset, som var den mest populære delen av første modul på mastergraden. De fleste ferdigutdannede optikere reiste fra Kongsberg når de var ferdig med Bachelorgraden og PCO-mastergraden ble vurdert som enklere å ta når man var i praksis, også fordi det ikke er krav om metodekurs eller et selvstendig arbeid på lik linje som for en norsk mastergrad. Derfor gav ikke PCO mastergraden automatisk opptak til en doktorgadsutdanning ved et universitet i Norge.

I forbindelse med arbeid med spesialistgodkjenning innen optikerprofesjonen ble det i desember 2011 satt i gang et arbeid med å endre kontaktlinsekurset. Det ble delt i to og den grunnleggende delen ble en del av Bachelorgraden i optometri, mens tilpassing av mer avanserte kontaktlinser inngikk i mastergraden. Det ble ikke lenger et krav om ett års praksis etter endt Bachelorgrad. Under en idemyldring i januar 2012 hvor instituttleder Bente Monica Aakre, studieleder for master i synsvitenskap Rigmor C. Baraas, fagansvarlig i NOF Hans Torvald Haugo, leder i NOF Anne Jervell og administrasjonssjef i NOF Per Kristian Knutsen deltok, ble mye av dette arbeidet satt i system og det er på grunnlag av dette, samt diskusjoner med Trine Langaas, at en skisse for en revidert mastergrad ble laget. Denne mastergraden hadde to fordypninger, allmennoptometri og pediatrisk optometri og ortoptikk. Videre utgjorde den første delen av mastergraden Europeisk Diplom og masterprosjektet ble redusert fra 60 til 30 ECTS. En akkrediteringssøknad ble utarbeidet i ekspressfart og programmet ble godkjent i mars 2012, med opptak av de første studentene høsten 2012. Senere har innholdet disse to fordypningene dannet det faglige grunnlaget for NOFs bransjeinterne spesialiteter innen allmennoptometri og i pediatrisk optometri og ortoptikk.

Endringen som ble gjort la også grunnlaget for å utvikle en Nordisk mastergrad i synsrehabilitering og synspedagogikk. Høgskolen i Buskerud, Göteborgs Universitet (GU), Københavns Universitet og samarbeidspartnere i Norge, Sverige og Danmark fikk i november 2012 etter søknad tildelt en million kroner fra Nordisk Råd for å utvikle en tverrfaglig nordisk mastergrad i synsrehabilitering. Dette var et arbeid som Rigmor C. Baraas, Vibeke Sundling og Helle K. Falkenberg bidro til, og hvor Helle ble mastergradens første programkoordinator (2015–2021). Mastergraden ble bygd opp slik at noen av metodeemnene og masterprosjektet var felles med master i optometri og synsvitenskap. Master i synspedagogikk og synsrehabilitering fikk akkreditering våren 2014. I samarbeid med GU, var det opptak til det første kullet våren 2015 og enda et opptak høsten 2015. Inger C. Berndtsson fra Institutionen för pedagogik och specialpedagogik ved GU har vært med i hele prosessen, og har siden 2017 og hatt en bistilling ved instituttet. Inger har vært avgjørende for programmet. GU har avsluttet samarbeidet, og opptaket i 2021 er det siste med denne samarbeidsmodellen. De første norske optikerne med denne spesialiseringen var Merete Bøe og Gerd Synnøve Hollund, fulgt av Anna-Lena Nyvoll Aamodt, Hege Anita Teige, Bjørn Erik Evensen og Lise Marie Langland. Det har vært om lag 34 norske, svenske og danske studenter i dette mastergradsløpet så langt, og i tillegg til optikere har det vært studenter med bakgrunn fra over 14 profesjoner, inkludert synspedagogikk, spesialpedagogikk, pedagogikk, tegnspråktolker, ergoterapi, fysioterapi, øyesykepleie og medisin. Denne mastergraden danner det faglige grunnlaget for NOFs tredje bransjeinterne spesialitet innen synspedagogikk og synsrehabilitering.

Doktorgradsutdanning

Dick Bruenech var den første norske optikeren som tok en doktorgrad i 1996. Med dette startet en ny æra innenfor norsk optometri, og i skrivende stund er det 24 norske optikere som har doktorgrad. De første årene måtte optikere ta doktorgraden ved andre institusjoner. Mange har sin grad fra Storbritannia, men norske kandidater har også disputert ved Universitetet i Oslo og ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. I 2014 ble doktorgradsprogrammet i personorientert helsearbeid ved tidligere HiBu akkreditert av NOKUT. Institutt for optometri og synsvitenskap ved Dick Bruenech, Rigmor C. Baraas, Vibeke Sundling og Helle K. Falkenberg var sterkt involvert i akkrediteringsarbeidet, og med dette fikk også norsk optometri egen doktorgradsutdanning. Fem kandidater fra fagmiljøet har sin doktorgrad fra dette programmet (Lene Aarvelta Hagen, Hilde Røgeberg Pedersen, Janne Dugstad, Bjørn Gjerdrum, Torgeir Mathisen) og høsten 2022 har programmet fem doktorgradsstudenter som er optikere (Irene Langeggen, Tina Regine Johansen, Siv Aaseth Sandvik, Nickolai Godtfred Nilsen, Walter Kibet Yego). Her kan det nevnes at fem av disse kom via våre egne mastergrader; Lene fullførte Master i synsvitenskap, mens Hilde, Tina, Siv og Nickolai fullførte Master i optometri og synsvitenskap. Optikerutdanningen er dermed en utdanning som kan dokumentere at den også tilfredsstiller tredje syklus i kvalifikasjonsrammeverket for norsk høyere utdanning, og at den for alvor har kommet i gang med å utdanne våre egne. Det betyr at vi i mindre grad enn tidligere trenger å rekruttere medarbeidere fra andre land. Dette reflekterer også at optikerens ansvarsområder er i stadig utvikling og at vi møter samfunnets økende behov gjennom masterprogrammene våre.