Av Janne Dugstad og Bente Monica Aakre

Internasjonal harmonisering og Kvalitetsreformen

Høyere utdanning er i stadig endring, under påvirkning fra internasjonale prosesser og nasjonale reformer. I Høgskolerefomen i 1994 ble Kongsberg ingeniørhøgskole slått sammen med Drammen sykepleierhøgskole og Statens lærerhøgskole i handels- og kontorfag til Høgskolen i Buskerud. Formell kompetanseheving i staben preget utdanningen og det ble etablert flere forskningslaboratorier. Studenter i 3. studieår fikk mulighet til å gjennomføre hovedprosjektoppgaver tilknyttet avdelingens forskningsaktiviteter eller på oppdrag fra NOF og andre aktører i bransjen. De biomedisinske emnene ble styrket gjennom både ansettelse av flere leger og oppgradert formell kompetanse og forskningsaktivitet i staben, inkludert professorat for Dick Bruenech, som ledet den biomedisinske seksjonen. Undervisningen i okulær patologi gjennomgikk en stor endring da øyelege Bjerke sluttet og vi inngikk samarbeid med Øyeavdelingen ved Sykehuset Buskerud HF. Flere av våre ansatte jobbet også deltid på øyeavdelingen. Det ble iverksatt et systematisk arbeid med å eksponere studentene i 3. studieår for ulike pasientgrupper, som for eksempel pasienter med diabetes, glaukom eller multippel sklerose, og den aldrende pasienten. Samtidig ble det innført kasusdiskusjoner i kliniske emner for å kvalitetssikre at samtlige studenter ble involvert i diskusjon av pasientkasus de selv ikke møtte i studiesituasjonen. Vi hadde et godt samarbeid med Håkon Eide på Hjelpemiddelsentralen i Buskerud, slik at studentene også fikk erfaring med synshemmede.

I 1999 signerte 29 Europeiske land Bologna-deklarasjonen, som ga opphav til Bologna-prosessen og det såkalte European Credit Transfer and Accumulation System (ECTS). Dette innebar standardisering av utdanning på de tre gradsnivåene (bachelor, master og ph.d.), og et felles system for beregning av studiepoeng (som erstattet norske vekttall) og felles karaktersystem A-E for «bestått» og F for «ikke bestått». Endringene skulle bidra til harmonisering av utdanninger og stimulerte til både student- og arbeidslivsmobilitet mellom de europeiske landene. I Norge ble endringene realisert gjennom Kvalitetsreformen fra august 2003, som blant annet innebar omlegging til bachelorutdanninger og opprettelsen av NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen).  

Bologna-prosessen åpnet muligheter for endring og tiden var moden for å løsrive optikerutdanningen fra den nasjonale rammeplanen for ingeniørutdanning. Det ble jobbet med ulike modeller for optikerutdanningens omfang, inkludert tre, tre og et halvt, fire, og fem år. Arbeidet var i 1999–2000 forankret i en nasjonal revisjon av optikerutdanningen og fagmiljøets posisjon som knutepunkt i det såkalte Norgesnettet, og også en revisjon fra det britiske General Optical Council (GOC). Revisjonen fra GOC innebar å vurdere vår utdanning opp mot deres system for akkreditering av optometriutdanninger ved britiske universiteter. Formelt ble den britiske revisjonen bestilt og finansiert av NOF. Begge revisjonsprosessene innebar en omfattende selvevaluering og rapportering, institusjonsbesøk med en rekke intervjuer og observasjoner, samt komiteenes gransking av dokumentasjon av utdanningen, kontaktlinseutdanningen, kvalitetsrutiner, utdanningsstatistikk og forskningsvirksomhet. GOC satte seg dessuten godt inn i den kliniske masterutdanningen i regi av Pennsylvania College of Optometry (PCO), som var tilbudt via et samarbeid med HiBu fra 1997.  Begge revisjonsrapportene ga råd om videre utvikling av optikerutdanning på ulike nivå, samt av fagmiljøet og forskningsaktivitetene.

Fagmiljøet var også involvert i arbeidet med Europeisk Diplom i optometri, der Kjell Inge Daae og Dick Bruenech var våre representanter i Board of Management (DB) og Board of Examiners (DB og KID) i den første fasen. Det ble gjennomført en omfattende kartlegging av optikerutdanningen opp mot rammeverket for Europeisk Diplom i optometri (Dugstad, 2000) som sammen med nevnte revisjoner ga grunnlag for den nye bachelorutdanningen i optometri.

Bachelor i optometri fra 2003

Bachelorutdanningen i optometri innebar innføring av praksisstudier, et større innslag av biomedisinske emner og rett til å benytte diagnostiske medikamenter. Omfanget av optoteknikk ble redusert og fellesemnene fra ingeniørutdanningen ble fjernet. HiBu søkte om å ta optikerutdanningen ut av felles rammeplan for ingeniørutdanning, men argumenterte for å legge harmoniseringen i Europeisk Diplom til grunn framfor å gå inn i rammeplanen for helse- og sosialfaglige utdanninger. Dette ble godkjent av kunnskapsdepartementet. Organisering av praksisstudier og arbeidet med å innføre diagnostiske medikamenter i utdanningen ble utviklet og gjennomført i tett samarbeid med NOF, SI, kjedene, helsemyndighetene og vårt internasjonale nettverk. Fagpersonalets formelle pedagogiske kompetanse ble hevet for å gjennomføre omleggingen.

I årene før 2003 var nesten 50% av søkerne til optikerutdanningen ikke kvalifisert for opptak, fordi de manglet den realfagsbakgrunnen som ingeniørutdanning forutsatte. Opptakskravet for bachelor i optometri var generell studiekompetanse og dette medførte at rekrutteringsgrunnlaget og søkertallene økte drastisk (figur 1). Studentene som ble tatt opp i 2003 og 2004 oppnådde også bedre karaktersnitt enn de foregående årene. Etter 2004 var det en synkende interesse for optometriutdanningen, på linje med trenden fra andre Europeiske land (Dugstad, 2012). Den synkende trenden snudde igjen fra 2012 og kan ses i sammenheng med en stor innsats fra fagmiljøet og ikke minst Synsinformasjon som finansierte og satte i gang den vellykkede BliOptiker-kampanjen, en kampanje som fremdeles lever i beste velgående og videreutvikles årlig i samarbeid med kommunikasjonsavdelingen ved USN.