Spesialistutdanning innen norsk høyere optometriutdanning

Av Ann Elisabeth Ystenæs og Magne Helland

Utdanningen av kontaktlinsetilpassere har alltid stått i en særstilling innen norsk optometri. I mange år inngikk kun en introduksjon til kontaktlinsetilpassing i grunnutdanningen for optikere. For å bli kvalifisert til å tilpasse kontaktlinser, og følge opp kontaktlinsebrukere for å sikre optimal korreksjon og sikker linsebruk, var et relativt omfattende etterutdanningsprogram påkrevet. Hvorfor var det slik, og hva er dagens situasjon?

Det foreligger lite pålitelig dokumentasjon om når de første kontaktlinsebrukerne dukket opp i Norge, hvem de var, og hvordan dette skjedde. Ifølge boken «Kontaktlinser i Norge» (Bruun, 1992) var det mest sannsynlig personer med spesielle synsfeil, f.eks. keratokonus, som fikk tilpasset linser av glass i Tyskland, i årene rett etter andre verdenskrig. Disse pasientene kan så ha fått oppfølging av norske øyeleger eller optikere, etter retur til Norge. Ifølge samme bok fantes det et sett med glasslinser på Rikshospitalet, men hvordan, og i hele tatt om det ble tatt i bruk, er ukjent.

Noe mer fart i sakene ble det etter Norges Optikerforbunds landsmøte i Stavanger i 1949. På programmet var blant annet et foredrag om «Contact Lenses» av den britiske optikeren og kontaktlinsepioneren Keith Graham Clifford Hall. Han begynte å tilpasse kontaktlinser så tidlig som i 1934 (Helland, 2016). Hans egen, og Storbritannias første, spesialistpraksis etablerte han i London i 1945. Her fikk han relativt raskt henvist pasienter fra hele Storbritannia, og etter hvert også fra andre land. Han møtte norske pasienter allerede under krigen. Foredraget i Stavanger ble oppstarten på et langvarig og nært forhold til Norge og norsk optometri. Ifølge engelske kilder ble han etter andre verdenskrig kontaktet av norske øyeleger for å hjelpe dem med å tilpasse kontaktlinser på deres mange keratokonuspasienter. Han kom på besøk to-tre ganger i året og ble i tre-fire uker. Han hadde faste samarbeidspartnere i Oslo (øyelege Johan Tjåland), Bergen (optiker Krohn) og Trondheim (optiker Birger Koren). Han drev sin virksomhet i Norge frem til sin død i 1964 (Sønes, 1985).

Norske optikere begynner med kontaktlinser

Den første optikeren som tok kontaktlinseutdanning i utlandet, var med all sannsynlighet Nils Teigland fra Bergen. Teigland valgte å reise til Tyskland etter gjennomgått læretid som optiker i 1956 (Bruun, 1992). Uten noe utdanningstilbud i Norge på den tiden, var to nærliggende alternativer å søke ekspertise på optikerutdanninger i Tyskland eller England. Teigland ble uteksaminert på Fachhochschule für Augenoptik i Berlin i 1961. Umiddelbart etter studieoppholdet tilegnet han seg kunnskaper og ferdigheter gjennom arbeid hos den tyske optikeren Peter Abel, som både tilpasset og produserte kontaktlinser. Teigland hadde også et kort studieopphold i London. På denne tiden var det kun snakk om sklerallinser og relativt store en-kurvete korneallinser, i plastmaterialet polymetylmetakrylat (PMMA) (Bruun, 1992). Tidligere kontaktlinsetyper laget av glass ble aldri en suksess!

Egen kontaktlinseforening og krav om formell kompetanse

Det var antakelig først etter at Norsk Kontaktlinseforening (NKF) ble stiftet i 1967 at det ble fortgang i planleggingen av en norsk kontaktlinseutdanning (Bruun, 1992). Lover og regler for den nye kontaktlinseforeningen ble utarbeidet. I foreningen ble det fra starten av stilt minimumskrav for medlemskap. Her ble International Optical Leagues (IOL) §3 lagt til grunn. På årsmøtet i Trondheim i 1971 inngikk et kort kurs for medlemmene, men dette var kun for kunnskapsheving innen anatomi, fysiologi og sykdomslære (Bruun, 1992).

Det første kontaktlinsekurset i Norge

I 1972 tok NKF opp spørsmålet om å arrangere et grunnleggende kontaktlinsekurs i Norge. Men med kun fem interessenter ble det ikke noe kurs denne høsten. I mars 1973 ble første del av det aller første kurset avviklet på Kongsberg. Da hadde seks norske og en svensk optiker meldt sin interesse. Lektor Jacob Kjell Hultgren stod for planlegging og det rent administrative, samt noe av undervisningen. Spisskompetanse ble hentet inn fra Storbritannia ved Geoff Woodward og Peter Marriott. Norske lærere var Jacob Klette, Arild Krogh, Nils Teigland, Tor Lund Kristensen og Carl W. Müller. Kursets andre del ble avviklet på Kongsberg i mai-juni samme år. I tilslutning til kursets siste del ble det søndag 9. juni arrangert et dagskurs for kontaktlinseforeningens medlemmer. To temaer ble tatt opp. Peter Marriott tok seg av «aftercare», og Stein Bruun «spaltelampebruk i teori og praksis».

Malen for det norsk kontaktlinsekurset ble vedtatt på NKFs årsmøte i 1973 (Bruun, 1992). Her ble det bestemt at 1) utdannelse som kontaktlinsetilpasser skulle baseres på fullført treårig (1+2) optometriutdanning, 2) at kontaktlinseutdanning gis som en del av et frivillig 4. tilleggsår, og 3) at kurs på 2×4 uker skulle tilbys som en overgangsordning, etter behov. Videre ble det bestemt at det i den obligatoriske grunnutdanningen i optometri kun skulle være en introduksjon til kontaktlinser, som et orienteringsfag. De første kursene ble riktig nok på 2×3 uker, og overgangsordningen ble en nærmest fast ordning som varte i svært mange år.

Alle måtte prøve harde linser først

Det første kurset som ble avviklet i 1973 bestod av to kursperioder á 3 uker. Dette kurskonseptet ble malen for kontaktlinseutdanningen i Norge helt fram til studieåret 1992/1993. Hovedfokus i den første kursperioden var relevant anatomi og fysiologi, instrumentbruk og undersøkelsesteknikker, og tilpassing av formstabile linser. Ja, på synsklinikken ble nærmest alle nye pasienter «påtvunget» formstabile linser. Slik var det i mange år – alle måtte prøve harde linser først! Dersom pasientene ikke klarte tilvenningen til de harde kontaktlinsene, ble de tilpasset med myke kontaktlinser på kursdel 2, der tilpassing av myke kontaktlinser og etterkontroller var de viktigste temaene.

Kurskapasiteten ble for dårlig

Stort sett ble det arrangert ett kurs per år, med en kapasitet på ca. 20 kursstudenter per kurs. Dette var normen fra slutten av 1970-årene og helt fram til studieåret 1992/93. Administrativ hovedansvarlig for kontaktlinsekursene i denne perioden var Gunnar Horgen. Kursene var i stor grad basert på selvfinansiering. Kursstudentene måtte med andre ord betale en kursavgift som skulle dekke de reelle utgiftene til reise og opphold for eksterne forelesere, materiell og andre kostnader. Lønn til foreleserne ble dekket over skolens budsjett. I starten var kursavgiften 3.500 kroner. Det siste kurset som ble arrangert etter 3 + 3 modellen ble avviklet i studieåret 1991/92. Da hadde kursavgiften steget til 19.000 kroner.

Høgskolens kapasitet med kun ett kurs per år, viste seg å på langt nær dekke behovet. Fram til og med 1990 ble det i gjennomsnitt uteksaminert ca. 20 kandidater per år fra optometristudiet. For det kommende tiåret, 1991 til 1999, ble dette tallet doblet. Videre fikk mange optikere endret sin formelle status, etter såkalte godkjenningskurs, GK-kurs, noe som åpnet for at også de kunne søke kontaktlinsekurset. Da optikerfaget ble lovregulert som et helsefag, gjennom Forskrift for godkjenning m.v. av optikere, som ble godkjent i Statsråd 22. april i 1988, fikk mange optikere med gammel utdanning mulighet for offentlig godkjenning. Alle med svennebrev i optikk fra før 1976 ble godkjent. Likeså de med svennebrev etter dette, men med relativt enkel tilleggsutdanning (tilsvarende «3-månederskurset» (Tvedt, 1985)). Personer uten slik videreutdanning kunne bli godkjent gjennom en «relativt enkel optometrisk prøve». Nå sto mange i kø for å komme inn på kontaktlinsekurs.

3 + 2 + 2 uker

Fra og med skoleåret 1992/93 ble kurset utvidet med en uke, og lagt om til tre kursperioder (3 uker + 2 uker + 2 uker) med opphold på én til to måneder mellom hver kursperiode. Kurset hadde et omfang tilsvarende 30 studiepoeng. Igjen ble grunnleggende forhold vektlagt i den første kursperioden, og det var ikke lenger et krav at pasientene skulle prøve ut formstabile linser først. Nå ble det mer åpent for valg av linsetype. Hva ønsket pasienten, og hva var den faglig beste løsningen? Mellom kursperiodene måtte kursstudentene arbeide med obligatoriske oppgaver. Og med tre kursperioder og to mellomperioder, ble kurset spredt over lengere tid. Dette ga mulighet for å inkludere mer stoff i kurset, mer modning av stoffet og totalt sett bedre læring. Kurset ble avsluttet med både en skriftlig eksamen med flervalgspørsmål og en praktisk/muntlig eksamen. Siden oppstarten av de første kursene hadde det skjedd en rivende utvikling innen kontaktlinsesektoren. Fra å bruke kontaktlinsene lengst mulig, kom nye brukskonsepter med planlagt byttefrekvens og bruk- og kast-linser, nye kontaktlinsematerialer, døgnbruk, toriske linsedesigner, linseløsninger for presbyopi, nye tilpassingskonsepter, nye vedlikeholdsrutiner, ny avansert instrumentering, refraktiv kirurgi osv. osv. På slutten av 1980-tallet ble kurset også tilført enkelte momenter fra kontaktlinseutdanningen ved The City University i London. Dette etter at Magne Helland overtok det administrative hovedansvaret for kurset. Han avsluttet en bachelor-grad på The City University i 1987. Helland styrte linsekursene fram til 1999. Etter dette overtok Ann Elisabet Ystenæs det administrative hovedansvaret.

Redusert kurspris og doblet kapasitet

Fra og med kurset i 1992/93 gikk staten inn med en delfinansiering av kontaktlinsekurset. Kursavgiften gikk således ned til 10.000 kroner. For de påfølgende 2-3 kursene gikk kursprisen ytterligere ned. Dette blant annet på grunn av en noe mer rasjonell drift, økt kompetanse i den faste lærerstaben, og det faktum at kurskapasiteten ble doblet. Etter dette ble det kjørt to kurs per år. Ja, i 2001, 2002 og 2003 ble det faktisk tilbudt tre kurs per studieår. Det samme for årene 2008, 2009, 2010 og 2011. Det siste «ordinære» kontaktlinsekurset ble holdt i 2012. Da var kursavgiften steget til 46.500 kroner og i kursutlysningen for dette kurset ble det informert om at spesialistkunnskaper i kontaktlinsetilpassing fra høsten 2012 ville inngå i en toårig masterutdanning, på fulltid, – uten kursavgift (Høgskolen i Buskerud, 2012).

Linseutdanningen i bachelorstudiet var nok for å begynne å tilpasse linser

Våren 2013 startet kontaktlinseundervisningen for bachelorstudentene. Undervisningen var fordelt med 5 studiepoeng i andre studieår, og 10 studiepoeng i tredje studieår. De første som fikk kontaktlinser i bachelorutdanningen, ble da uteksaminert våren 2014. Dette var en grunnutdanning i kontaktlinser, som skulle gjøre studentene i stand til tilpassing og oppfølging av kontaktlinsepasienter med standard løsninger. Tilpassing og oppfølging av myke (inkludert toriske og presbyopiløsninger) og formstabile kontaktlinser, døgnbruk og kontaktlinsekomplikasjoner var blant temaene som ble undervist. Det var lagt opp til mye laboratorieundervisning, og studentene så enkelte pasienter i forbindelse med undervisningen. Mesteparten av pasientarbeidet foregikk i ekstern praksis. Vurderingene besto av oppgaver, samt skriftlig og praktisk/muntlig eksamen.

Videreutdanningskurs i kontaktlinsetilpassing fra høst 2014 til og med høst 2017

Dette var et kurs for uteksaminerte ved høgskolen som ikke hadde gjennomført kontaktlinsekurset før dette opphørte, og som manglet dette i sin grunnutdanning. Det var en del som hadde utsatt kontaktlinsekurset, og det var viktig at disse fikk mulighet til å tilegne seg relevante kunnskaper og ferdigheter. I tillegg var det enkelte med utenlandsk bakgrunn som hadde flyttet til Norge og som manglet godkjent kontaktlinseutdanning for å praktisere. Måltallet for denne videreutdanningen som var på 15 studiepoeng, var 20 studenter. Undervisningen var fordelt på tre uker over ett semester. Innholdet i dette kurset tilsvarte det som inngikk i bachelorutdanningen om kontaktlinser. Kurset ble avsluttet med praktisk/muntlig eksamen i siste kursuke. Det var et krav at studentene så pasienter i egen praksis mellom kursperiodene, og leverte loggbok som dokumentasjon på dette. Kravet i loggboken var at de måtte ha minst 15 kontaktlinsepasienter, der minst fem skulle være tilpassing av kontaktlinser (minst én torisk kontaktlinsetilpassing), og minst 10 skulle være etterkontroller av eksisterende kontaktlinsebrukere. Det faktiske antallet kursdeltakere varierte, og kurset ble holdt med rundt 10 deltakere de fleste årene dette kurset gikk.

Masterutdanningen overtar

Høsten 2013 ble de første studentene tatt opp på masterprogrammet i kontaktlinser. De to første årene var det kontaktlinsekurset på 30 studiepoeng som ble tilbudt søkerne på masterprogrammet. Høsten 2015 var bachelorstudentene med grunnleggende kontaktlinser klare for å søke master og Europeisk Diplom. Masterutdanningen innenfor kontaktlinser ble da endret til 15 studiepoeng, og innholdet bygget på det som var undervist i bachelorutdanningen. Det ble da fokusert på avanserte løsninger, med tilpassing av korneale toriske kontaktlinser, sklerallinser, ortokeratologi og tilpassing ved ulik patologi, som for eksempel keratokonus. Refraktiv kirurgi og myopi inngikk også i emnet. De som tok Europeisk Diplom, fulgter samme undervisning i kontaktlinseemnet som de som hadde søkt opptak til masterutdanningen.

Siden 2015 er emnet endret nok en gang, og det er nå 10 studiepoeng som undervises innenfor kontaktlinseemnet. Enkelte deler, som blant annet refraktiv kirurgi er flyttet til et annet emne som undervises parallelt. Per i dag foregår vurderingen av studentene ved en skriftlig eksamen og en karaktervurdert kasusrapport.

Krav om utdanning gir bedre pasientsikkerhet

I forbindelse med profesjonsutvikling snakkes det ofte internasjonalt om hva som er best: «education before legislation» eller «legislation before education»? For utvikling av kontaktlinsefeltet i Norge har nok utdanning gått foran. Hele tiden har fokus vært å utdanne dyktige faglig gode kontaktlinsetilpassere. Dette for å sikre trygg og komfortabel kontaktlinsebruk for hver enkelt pasient, med optimal korreksjon av den enkeltes synsfeil. Fram til Optikerforskriften ble godkjent i Statsråd 22. april 1988, kunne hvem som helst tilpasse kontaktlinser. Linsetilpassing ble da lovregulert gjennom Forskrift for godkjenning m.v. av optikere, hjemlet i daværende Lov om helsepersonell av 14. juni 1974 nr. 47. Riktig nok ble det en form for regulering etter at Norsk Kontaktlinseforening (NKF) ble stiftet i 1966 (Bruun, 1992). I foreningens lover het det i paragraf 3 Medlemskap;

Som medlem kan opptas optikere som har bestått den for tiden høyeste fagprøve i optikeryrket i Norge, eller tilsvarende utenlandsk fagprøve, og som har den spesialutdannelse i kontaktlinseutdanning som svarer til International Optical League’s norm.

Etter noen år ble det også inngått en «gentlemen’s agreement» mellom NKF og de norske leverandørene av kontaktlinser om at de ikke skulle levere linser til optikere uten kontaktlinsekompetanse.

Etter at Forskrift for godkjenning m.v. av optikere ble innført i 1988, kunne kun leger og offentlig godkjente optikere med kontaktlinsekompetanse tilpasse linser. Ingen andre hadde lov! I Optikerforskriften var det en egen paragraf som regulerte kontaktlinsevirksomhet.

§ 10.(avgrensning av kontaktlinsevirksomhet). Foruten lege har kun offentlig godkjent optiker med kontaktlinsekompetanse rett til å tilpasse kontaktlinser. Optiker med kontaktlinsekompetanse må ikke uten ordinasjon fra eller i samråd med lege:

a) tilpasse kontaktlinser til personer som antas å lide av en øyesykdom eller annen sykdom av betydning for synet. Ved mistanke om slik sykdom, skal klienten henvises til lege.

b) utlevere kontaktlinser til barn under 12 år med mindre disse har vært til førstegangsundersøkelse hos lege.

I tillegg regulerte paragraf 1 yrkestittel, da kun offentlig godkjente optikere med godkjent utdanning i kontaktlinsetilpassing kunne kalle seg «optiker med kontaktlinsekompetanse». Paragraf 2 sa at Helsedirektoratet var ansvarlig for godkjenning, og eventuell tilbakekalling. Og paragraf 3 stadfestet at tilleggsutdanning i kontaktlinsetilpassing kun kunne gis på Kongsberg Ingeniørhøgskole, linje for optikk, studieretning optometri.

Optikerforskriften opphørte 1. januar 2001. Da trådte Lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) med tilhørende forskrifter, i kraft. Loven erstatter ni tidligere lover som regulerte helsepersonell. Gjennom den nye og oppdaterte helsepersonelloven overtok paragraf 4 Forsvarlighet, den overordnete «kontrollen» av alle grupper helsepersonell, inkludert optikervirksomhet, herunder tilpassing av kontaktlinser og oppfølging av kontaktlinsebrukere og deres øyehelse. Paragraf 4 lyder;

§ 4.Forsvarlighet. Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell. Helsepersonell har plikt til å delta i arbeid med individuell plan når en pasient eller bruker har rett til slik plan etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5. Ved samarbeid med annet helsepersonell, skal legen og tannlegen ta beslutninger i henholdsvis medisinske og odontologiske spørsmål som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient. Departementet kan i forskrift bestemme at visse typer helsehjelp bare kan gis av personell med særskilte kvalifikasjoner.

Spesialistutdanning i kontaktlinsetilpassing

Fra innføringen av optikerforskriften i 1988 kunne autoriserte optikere med tilstrekkelig optikerutdanning og høgskolens kontaktlinsekurs søke om offentlig spesialistgodkjenning i kontaktlinsetilpassing. Dette er den eneste offentlige spesialiteten norske optikere har hatt. Offentlig spesialistgodkjenning av optikere ble gitt etter hjemmel i lov av 2. juli 1999 nr. 64. Denne ble foreslått opphevet i et høringsnotat datert juli 2014, og opphørte 1. januar 2015 (forskrift 6. november 2014 nr. 1446). Det ble gitt mulighet for å søke om spesialistutdanning i kontaktlinsetilpassing inntil 31. desember 2016 for optikere med fullført utdanning i årene 2006-2013. De som allerede har fått tildelt spesialistgodkjenning, beholder denne frem til de fyller 75 år (senere endret til 80 år).
Bakgrunnen for at denne spesialistgodkjenningen ble foreslått fjernet, var blant annet at utdanningen hadde en varighet på kun 7 uker, mens andre spesialistutdanninger som leger og tannleger strakte seg over 3-8 år. Begrunnelse for opphør av ordningen var således at både faglig omfang og varighet var for lite/kort til at departementet ønsket å opprettholde spesialistgodkjenningen.

IACLE – en viktig suksessfaktor

En viktig faktor som tidlig sikret et forholdsvis godt faglig innhold av den norske kontaktlinseutdanningen, inkludert kompetente undervisere i den faste fagstaben, var koblingen til International Association of Contact Lens Educators (IACLE). Denne foreningen ble stiftet så tidlig som i 1979 (Fonn, 2020). Da møttes 16 kontaktlinseutdannere fra forskjellige land på et europeisk Bausch & Lomb symposium i Monte Carlo i Monaco. De ble enige om å stifte en internasjonal forening for fagfolk involvert i utdanning av kontaktlinsetilpassere. Dette for å sammenligne kurs- og emnebeskrivelser, utveksle utdanningsmateriell og dele pedagogiske metoder og kurskonsepter. I mange år la de sine medlemsmøter sammen med store årlige europeiske kontaktlinsekongresser i regi av Bausch & Lomb. Magne Helland ble medlem etter sin første deltagelse på et møte i Barcelona i 1987. Etter han ble Ann Elisabeth Ystenæs medlem. Så fulgte noen få andre kursinvolverte etter. De fleste først som medlemmer, men flere kvalifiserte seg gjennom eksamener til å bli «fellow of IACLE». Som medlem i IACLE fikk man tilgang på mye nyttig undervisningsmateriell. Først lysbildeserier, faglige notater, oppsett for laboratorieoppgaver osv. Senere ble det utviklet videokassetter, CD-presentasjoner og «on-line»-materiell tilgjengelig på nettet. Og på de årlige IACLE-møtene ble det holdt en rekke faglige og pedagogiske/didaktiske presentasjoner. Her var det mye å hente! Og ikke minst, det å etablere direkte og til dels personlige kontakter med ledende kontaktlinseeksperter fra hele verden, ga stor faglig inspirasjon. Brian Holden, Nathan Efron, Philip Morgan, Desmond Fonn, Eric Papas, Hans Blæshøy, Judith Morris, Christin Austin, Hilmar Bussaker, Eef van der Worp, Lyndon Jones, Craig Woods, Sudi Patel, Alan Tomlinson … bare for å ha nevnt noen. Videre faglig samarbeid kom også i stand for enkelte.

De norske kontaktlinseleverandørene

En annen suksessfaktor for den norske kontaktlinseutdanningen har vært, og fremdeles er, de norske kontaktlinseleverandørenes positive holdning til fagmiljøet på skolen. Dette har sikret god tilgang på prøvelinser innenfor det som til enhver tid har vært tilgjengelig av kontaktlinser på det norske markedet. Ja, i perioder har de også skaffet helt nye kontaktlinseløsninger som foreløpig ikke var tilgjengelige i landet. Også for kontaktlinsevæsker, andre vedlikeholdsprodukter, gulfiltre til spaltelamper og annet småutstyr har de bidratt i stort monn. De fleste leverandørene har også bidratt med undervisningstimer. Enten for å gi oppdatert informasjon om egne linseprodukter og/eller holde faglige presentasjoner om enkelttemaer hvor de har hatt spesialkompetanse.

I dag er det kanskje ikke helt stuerent å snakke om sponsing fra store leverandører og internasjonale firmaer for fagpersoners deltagelse på faglige kongresser og seminarer, men dette har skjedd! I mange år, helt fra de første linsekursene på midten av 1970-tallet, bidro flere av de sentrale kontaktlinseleverandørene med å betale reise- og oppholdskostnader for flere i undervisningsstaben. Dette for at de skulle kunne delta på store internasjonale kontaktlinsekonferanser. Enkelte ganger inngikk også besøk på fabrikker for å se produksjon av kontaktlinser. Man ble kanskje litt farget av «reklame» for enkelte produkter, men gevinsten var stor. Gode kunnskaper om nye typer kontaktlinser, spesiallinser, tilpassingsmetodikk, kontaktlinsevæsker, vedlikeholdsrutiner, kontaktlinsekomplikasjoner osv. osv. ble gradvis bygget opp. Gjennom et stadig større internasjonalt nettverk mellom fagpersoner og kontaktlinseundervisere, kom nye samarbeidsprosjekt på lufta, og det ble lettere å invitere internasjonal kontaktlinseekspertise til kurs og kongresser i Norge. Kontaktlinseutdanningen på Kongsberg retter en stor takk til de norske linseleverandørene.

Hvert land som deltar samler i løpet av våren inn data fra fleste mulig linsetilpassere. Dette gjøres med et enkelt skjema hvor data for ti påfølgende ny- og/eller re-tilpasninger blir registrert. Mot slutten av året blir alle innsamlede data analysert og et utkast til artikkel skrevet. De nasjonale koordinatorene gir så innspill, og endelig versjon av artikkelen publiseres i januarutgaven av det amerikanske kontaktlinsetidsskriftet Contact Lens Spectrum.

I Norge var Magne Helland ansvarlig for innhenting av tall fra norske kontaktlinsetilpassere fra 2000 til 2017. Etter dette overtok Ann Elisabeth Ystenæs hovedansvaret.

I tillegg til et tyvetalls artikler i Contact Lens Spectrum, har de innsamlede dataene også blitt beskrevet og diskutert i en rekke andre fagfellevurderte tidsskrifter. Disse kan gjenfinnes blant annet via PubMed/MEDLINE (https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/). Dette ved å taste inn «International Contact Lens Prescribing Survey Consortium». Disse artiklene med tilpasningstall fra hele verden er svært mye sitert.

Viktigste kilder:

Bruun S. (1992): Kontaktlinser i Norge. Et tilbakeblikk ved Norsk Kontaktlinseforenings 25-års jubileum. Utgitt av Norsk Kontaktlinseforum.

Daae K. I. (1992): Kontaktlinseutdannelsen – mål og midler. Optikeren, nr. 1, side 44-45.

Fonn D. (2020): IACLE – From 1979 to 2002 – A personal perspective. (https://iacle.s3.amazonaws.com/uploads/2020/09/IACLE-History_1979-to-2002_Des-Fonn_24.09.2020.pdf – sist lastet ned 15.03.2022)

Helland M. (2016): Keith Graham Clifford Hall. (I serien Optometriske berømtheter i Krona (2)). Optikeren, nr. 6, side 48-49.

Høgskolen i Buskerud (2012): Utlysning – kurs ved Høgskolen i Buskerud. Spesialistutdanning i kontaktlinsetilpassing. Optikeren, nr. 1, side 52.

KIH, Avdeling for optikk (1993): Opptaksregler for KIHs kontaktlinsekurs. Optikeren, nr. 1, side 35-36.

Lewandowski I. og Bruun S. (2005): Fra optikk til optometri. Optikerbransjen frem til 2005. Norges Optikerforbund 1945 – 2005. ISBN 82-303-0421-1 (side 128 – 130).

Sønes K. (1985): Optikernes kontaktlinsevirksomhet i Norge. Optikeren, (Jubileumsnummer 1945 – 1985), side 50-51.

Tvedt G. (1985): «Mesterkurset» – tremånederskurset. Optikeren. Jubileumsnummer (Nr. 6), side 43
Utlysninger av kontaktlinsekurs i Optikeren i perioden 1980-2012.