Optometriutdanningen i Norge har utviklet seg enormt på den korte tiden som 50 år egentlig er. Lengden på utdanningen fram til autorisasjon som optiker har stort sett vært den samme. Nå kan det se ut som om vi står ved et veiskille.

Samfunnet har forandret seg, og dermed også behovene i befolkningen. Det er behov for dyktige optikerassistenter og det er behov for optikere som kan tilby syns- og øyehelsetjenester til hele befolkningen uansett alder og funksjon. Det vi likevel må spørre oss selv og samfunnet om nå, er hvilke tjenester en optikerpraksis må kunne tilby, og da særlig i distriktene hvor det er langt til nærmeste øyeavdeling. Disse kompetansene må inngå i optikerutdanningen før autorisasjon kan gis.

Det mest nærliggende er å gjøre om utdanningen til å bli femårig, slik at alle fremtidens optikere (eller optometrister?) kan undersøke barn uansett alder, tilpasse spesiallinser, følge opp og forebygge refraktive feil, oppdage og følge opp behandling av patologi.

I tiden fremover må vi kartlegge hva en allmennoptikerutdanning skal være. Hva er basiskompetanse, hvordan utdanner vi autonome, reflekterte og endringskompetente profesjonsutøvere til hele landet, for alle innbyggere, uansett alder og funksjon? Hvordan ivaretar vi muligheten for karriereutvikling og spesialisering? Dette er et spennende og inspirerende arbeid som alle vi som jobber med optikerutdanningen gleder oss til å gjøre i samarbeid med bransjen, studenter, optikere, kunder og pasienter. Vi vil også samarbeide med andre universiteter i verden hvor utviklingen ser ut til å gå i samme retning som i Norge. Det blir også viktig at fremtidens utdanning formes i samarbeid med andre øyehelseprofesjoner i tillegg til yrkesgrupper som må kunne mer om syn og synsfeil, slik som for eksempel barnehagelærere, lærere, helsesykepleiere og annet helsepersonell i kommunehelsetjenesten.

Samarbeid med arbeidslivet

Utviklingen av optikerutdanningen i Norge har hele veien skjedd i tett samarbeid med arbeidslivet og Norges Optikerforbund. Ett av ønskene som har gått igjen, er behovet for praksis i studiene. Dette har vi løst ved å inkludere praksisperioder hvert år som kan gjennomføres hvor som helst i landet. Behovet for desentralisert og fleksibel utdanning er godt ivaretatt gjennom næringsmastermodellen, hvor all undervisning er samlingsbasert og studenten jobber 50% i en bedrift. Det vil også fremover være viktig å ha et godt samarbeid med bransjen og påse at praksis kan gjennomføres lokalt for å sikre tilgang til optikere i hele landet.

Tilbakeblikk

Vi som jobber ved optometriutdanningen i dag, står på skuldrene til de som var her før oss. Det gir derfor liten mening å markere 50 år, uten også å rette blikket bakover.

Det første kullet startet i 1972 på en toårig fagskoleutdanning, men siden inngangen til studiet var ettårig grunnleggende verkstedsskole eller forkurs, tok det allerede da tre år å bli optiker og fire år for å tilegne seg kontaktlinsekompetanse. Modellen ble videreført da utdanningen ble flyttet over i høgskoleingeniørutdanning i 1977, men opptakskravet var nå kun eksamen artium, real- eller naturfaglinje. Innholdet i utdanningen endret seg fra 1987, da den ble treårig og optikeren ble definert som helsepersonell i 1988. Det kliniske fikk mer plass på bekostning av verkstedsbiten. Fra omkring 1999 ønsket fagmiljøet sammen med bransjen å tilrettelegge for at optikere kunne ivareta sitt ansvarsområde bedre og avlaste spesialisthelsetjenesten mer effektivt gjennom å ta i bruk diagnostiske medikamenter. I 2003 ble det derfor lagt til mer generell og okulær patologi og farmakologi, anatomi, fysiologi, og biokjemi, samt nye undersøkelsesmetoder som binokulært indirekte oftalmoskopi og Goldmann-tonometri. Dette gikk på bekostning av grunnleggende undersøkelsesmetoder, matematikk, fysikk og optikk. Inntakskravet ble også endret fra videregående skole med realfaglig linje til generell studiekompetanse. Det treårige programmet ga nå bachelorgrad.

Norges Optikerforbund ønsket at utdanningen skulle jobbe for å bli akkreditert for Europeisk Diplom, så arbeidet med å videreutvikle utdanningen fortsatte. Ekstern praksis var viktig å få på plass, og i 2012 ble det i samarbeid med NOF bestemt at grunnleggende kontaktlinser skulle være en del av bachelorgraden, ettersom spesialistgodkjenningen innen kontaktlinsetilpassing skulle fjernes fra 2014. For å få plass til det, ble bachelorprosjektet fjernet fra studiet.

Gjennom bachelorprosjektet lærte studentene kritisk tenkning og refleksjon, formulering av problemstillinger og å jobbe selvstendig. Disse kompetansene måtte nå innpasses i de andre emnene og ble selvsagt en viktig kompetanse i master i synsvitenskap som ble etablert i 2007 og videreutviklet til master i optometri og synsvitenskap i 2012. I dette masterprogrammet (som i år har tiårsjubileum!) kan man spesialisere seg innenfor allmennoptometri eller ortoptikk og pediatrisk optometri. I 2015 tilkom enda et masterprogram som var tverrfaglig og relevant for blant annet optikere, nemlig master i synspedagogikk og synsrehabilitering.

Dagens situasjon

Fra 2012 hadde vi altså en 3+2 (bachelor + master) modell som i stor grad dekket samfunnets behov for kompetanse innen optometri. Men i 2018 bestemte myndighetene at alle helse- og sosialfaglige utdanninger skulle ha felles rammeplan¹, med et minimum sett av kompetanser som skulle gjelde uavhengig av helseprofesjon.

Da disse kompetansene ble innlemmet i bachelorutdanningen fra høsten 2021, måtte atter en gang noe utgå. Dette gjaldt blant annet enkelte avanserte undersøkelsesmetoder, tilpassing av formstabile kontaktlinser og grunnleggende pediatrisk optometri som nå er flyttet over i masterprogrammet. Til gjengjeld skal studentene nå lære mer om kommunikasjon, kunnskapsbasert praksis, refleksjon og kritisk tenkning, digitalisering og ikke minst samhandling og kompetanseoverføring.

Samfunnsbehovet for øyehelsehjelp har økt og øker i primærhelsetjenesten, dermed har optikerens ansvarsområder også stadig økt. Eksempler på dette er arbeidsplassbriller, oppdagelse og oppfølging av diabetes, og synsundersøkelser i forbindelse med førerkort. Fremover må vi også forvente at optikere må ta større ansvar i forbindelse med synsundersøkelser av barn.

Ny teknologi gjør også at utdanningen må endre seg videre. For eksempel finnes det i dag gode instrumenter som måler refraksjon meget nøyaktig, og kunstig intelligens brukes for å understøtte diagnostisering. Slike fremskritt innebærer en endring av optikerens rolle og virkeområde, og stiller enda større krav til at optikeren har solid fagkompetanse og evne og vilje til å tilegne seg ny kunnskap.

Nye utdanningsmodeller?

Slik utdanningen nå har blitt, er det stort behov for at mange flere optikere tar mastergrad. Det er på høy at tid at nye utdanningsmodeller blir vurdert, siden vi trolig vil se utvidelser av optikerens ansvarsområder framover, om vi fortsetter å følge trendene i land som Australia, USA og Storbritannia. Norges Optikerforbund har i sin strategiplan at optikere skal kunne rekvirere terapeutiske medikamenter for bl.a. enkle tilstander i øyets fremre segment. I en spørreundersøkelse i regi av ECOO, trekker utdanningsinstitusjonene i Europa frem at det er for lite opplæring innenfor oppfølging av svaksynte.

Det er også verdt å merke seg at optikerkjedene i større grad tilbyr egne optikerassistentkurs. Også ved utdanningsinstitusjonene eksisterer det slike tilbud: i Jönköping finnes det en ettårig yrkesutdanning, og Karolinska Institutet i Stockholm startet opp et kurs denne høsten. I Norge har Fagskolen i Viken (tidligere Tinius Olsen skole) fått midler til å etablere en utdanning for ansatte i optiske forretninger etter utlysning fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse². De tre modulene i dette utdanningstilbudet, vil være Oftalmisk optikk og optoteknikk, Optikk og synshelse og Bransjekunnskap om optikk. Studentene skal lære om hvordan øyet og synet fungerer, og hvordan brytningsfeil påvirker synet. I tillegg skal studentene lære å utføre ulike forundersøkelser som inngår i en synsundersøkelse, herunder bruk av digitale hjelpemidler. Det skal legges vekt på kunnskaper som er viktige for videre digitalisering i bransjen. Studentene skal lære om ulike driftsmodeller for optiske forretninger, samt hvordan digitalisering og bærekraftperspektiver påvirker driften i dag og i fremtiden. Oppstart er allerede høsten 2023. USN, NOF, SI og de aller fleste optikerkjedene er partnere i prosjektet.

Mer forskning? Den videre utviklingen av optometriutdanningen krever et robust forskningsmiljø. Takket være visjonære ledere av optometriutdanningen, Norges Optikerforbund og Synsinformasjon, som inspirerte og støttet mange av de som reiste ut for å ta doktorgrad innen optometri og synsvitenskap før vi hadde mulighet til det ved egen institusjon, har vi nå ett av de mest robuste fag- og forskningsmiljøene innen optometri i Europa. Det er essensielt at vi bygger videre på og utvikler dette fag- og forskningsmiljøet for å kunne fortsette å tilby relevant, kunnskapsbasert og samfunnsnyttig optometriutdanning som inspirerer til livslang læring og gir optikeren et stort utvalg karrieremuligheter.

Referanser:

1. Lovdata (2020). Forskrift om nasjonal retningslinje for optikerutdanning. https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2020-01-03-20

• Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (2022). Tilskudd til kompetanseutvikling for i i detalj- og faghandelen. Formål 7. Optometri for butikkansatte. https://www.kompetansenorge.no/soke-om-tilskudd/tilskudd-til-kompetanseutvikling-i-detalj-og-faghandelen-2022/