Informasjon fra klassebildet:

• Skolens daværende navn – Kongsberg Ingeniørhøgskole (optometrilinjen)
• Utdanningens leder – avdelingsleder Gunnar Horgen
• Antall faglig og administrativt involverte – 6
• Antall uteksaminerte i kullet – 17
• Fordeling kvinner/menn – 7/10

Høsten 1978 dro jeg med sylfersk realartium i bagasjen, ned til Kongsberg for å starte på Kongsberg Ingeniørhøgskole. Jeg hadde jobbet litt i familiens optikerforretning, men hadde ingen planer om å bli optiker. Det var bare ei kort og grei utdanning å ta, og så kunne jeg jobbe ekstra som optiker mens jeg studerte til det jeg egentlig skulle bli, planla jeg.

I dette kullet på tjue studenter, tretten gutter og sju jenter, var jeg den eneste som ikke allerede hadde vært et år på Kongsberg og tatt enten forkurs eller Verkstedskolen. Det var ønskelig, men ikke pålagt, å ta verkstedskole først. Siden man den gang ikke fikk studielån når man var under tjue år var det helt uaktuelt for meg å bruke et ekstra år på verkstedskole, jeg ville gjøre meg fort ferdig. Jeg var dermed med mine nitten år den yngste på kullet, den eldste var 29. Hybel hadde jeg vært innom byen på sommeren og ordnet. Det var inntil det skoleåret bare private botilbud og alt hadde ikke veldig god standard. Jeg hadde tre ulike hybeladresser før jeg lykkelig kunne flytte inn på de nyåpnete studentboligene i Dyrgravveien høsten 79, der jeg delte kjøkken med fem og bad med to andre.

Skolens to optometrikull holdt til midt i sentrum, i noen gamle trebygninger vis a vis Grand hotell som tidligere hadde vært bibliotek. Her foregikk teoriundervisninga og i kjelleren på kinoen vegg i vegg var det innredet en enkel optometrilab, samt et optikerverksted. I optometriens barndom i Norge var det også tynt med lærerkrefter og den fremtidige professor Gunnar Horgen var student sammen med oss i mange fag og avla samme eksamener som oss. Ellers lærte vi å dissekere sauehoder og -øyne med Trygve Saude, fotometriens kunst med Kjell Inge Daae og optometriteori med nyutdannede Zuzana Steiner. Professor Robert Fletcher gjesteforeleste stadig vekk og den lokale øyelegen Bjørn Bjerke innviet oss i litt av øyelegekunsten. Studieåret var delt i fire med eksamener etter hver bolk, og fagene bygde på hverandre i et modulsystem der noen gikk over hele året og noen bare varte et kvart år. Ikke alle fagene var nyttige for en optiker. Ingeniørhøgskolesystemet fordret noen grunnleggende emner så det ble f.eks. mere matematikk enn flertallet i klassen likte.

Etter det første året i de gamle klasserommene fikk vi høsten 1979 aktivt være med på flytting inn i moderne og tidsriktige lokaler i andre etasje over Kongsberg Matsenter. Da følte vi oss verdsatt!  Naturfaglab, synsprøvebåser og til og med en liten resepsjon, og alt var nytt og fint. Lokalene fikk mye oppmerksomhet i fagtidsskrifter utenlands og ble behørig presentert.

Elevrådet ved skolen, der jeg for øvrig satt i styret, gjennomførte mange trivselstiltak for studentene. Ett av høydepunktene var Studentkroa på Kvarten hver annen torsdag. Fredagen etter var ikke alltid så lett å komme gjennom… Nede i Stasjonsbakken fikk vi et lokale som ble innredet til en studentbar som var åpen gjennom hele uka. Det stedet fikk navnet La Place og var veldig populært. På åttitallet hadde volleyballen sitt gjennombrudd i Norge og skolen stilte med volleyball-lag i seriesystemet i Buskerud krets. Vi kjørte rundt til gymsaler rundt i fylket og spilte og hadde stor moro. En gang i året arrangerte elevrådet rebusløp med utkledte studenter som gruppevis gikk rundt i byen og løste oppgaver, et populært innslag. De fleste studentene på skolen kom fra de relativt nære områder og valgte å da hjem fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Da var Kongsberg «død» og vi som kom fra mer perifere steder fant hverandre og holdt sammen i helgene. Studentene satte sitt preg på byen og var nok viktig for næringslivet som også tilpasset seg denne kundegruppa. En ting jeg husker er bakeriet i Storgata der vi kunne velge å kjøpe et halvt brød, det ble kappet på stedet, og på Grand kunne vi spise en god og stor middagsporsjon for en rimelig spris. Selv satt jeg i hovedstyret til NETS, Norsk Elevsamskipnad for Teknisk Studerende, noe som tok meg rundt på utviklende kurs og møter på hele Østlandsområdet og der jeg fikk mesket meg med noe mere enn studentmiddager.

Det var tradisjon for å dra på «studietur» til utlandet og vårt kull var ikke noe unntak. For å finansiere en tur til London og Brighton våren 1980, blåste vi liv i den gamle skoleavisa For Syns Skyld. De «store» i optikerverdenen den gangen, Aspit og Rodenstock, spyttet i annonsekroner og mange optikere rundt i landet sendte en liten skjerv som betaling for det eksemplaret de fikk tilsendt i posten etter at vi hadde kopiert og stiftet og frankert. Slik fikk vi råd til å kose oss sammen i utlandet før vi på sommeren avsluttet og dro hvert til vårt rundt i hele Norges land.

Vi var tjue unge mennesker som startet opp på studiet høsten 1978 og sytten som fullførte våren 1980. Vi hadde et unikt samhold i klassen som er godt bevart den dag i dag. Vi er ti-elleve stykker som møtes hvert femte år til «reunion», noe som har bragt oss til Tromsø, Kongsberg, Sandefjord, Senja, Provence, Svalbard, og Tønsberg. Førtiårsjubileet i 2020 er utsatt pga. koronapandemien, men et «digitalt» møte på Zoom, med noen av lærerne fra syttitallet til stede, fikk vi gjennomført.

Studieårene på Kongsberg var verdifulle og skjellsettende og har påvirket hele mitt liv. Mens jeg var hjemme og sommerjobbet før jeg skulle videre ut i verden kom en ung mann med kontaktlinseproblemer inn på Brillehuset. Så ble det oss to og ikke noen videre studier på et annet felt. Jeg overtok familiebedriften og jobber der fortsatt, og har aldri angret på yrkesvalget selv om det ikke var «meant to be».Sissel Ditlefsen arbeider i dag som optiker og daglig leder i familiebedriften Brillehuset Tromsø AS. (Foto: Privat)