Informasjon fra klassebildet:

• Skolens daværende navn – Kongsberg Ingeniørhøgskole (optometrilinjen)
• Utdanningens leder – avdelingsleder Kjell Inge Daae
• Antall faglig og administrativt involverte – 10
• Antall uteksaminerte i kullet – 21
• Fordeling kvinner/menn – 13/8

«En svenske på Kongsberg»

Overskriften er en fri oversettelse av artisten Sting sin sang: «Englishman in New York» (Sting var veldig populær i «mine» kretser på Kongsberg (både med gruppen «Police» og med sin første soloplate: «The dream of the blue turtles»)). I refrenget lyder det blant annet «I’m a legal alien». Og noe slikt blir en passende oppsummering av mine egne opplevelser den første tiden på Kongsberg.

Mitt lille bidrag blir altså ikke (så mye) om undervisningen og tiden på skolen (KIH på den tiden), med kamerater og lærere. Ikke misforstå – vi var en flott kameratgjeng, og våre lærerkrefter var alltid til stede, dersom vi trengte hjelp til noe. Og jeg trivdes veldig godt på vår lille avdeling i 2. etasje i Skolegata. Det er alt gode minner! Men omstillingen fra en traust skolehverdag i Sverige var litt større enn en kanskje skulle tru. Og det er inntrykk fra den første tiden på Kongsberg som jeg vil fortelle om.

Det å reise utenlands å studere var nok litt mer spesielt da enn nå til dags. Vel hadde vi den nordiske konvensjon med fri flyt av arbeidskraft og bosetning imellom de skandinaviske lender, men direkte vanlig å reise til et annet land for å studere og jobbe var det ikke da. Og slik kunne jeg altså føle meg den første tiden på Kongsberg – en fremmed, men med tillatelse å studere!

Den kulturelle påvirkningen fra de andre skandinaviske lender gikk fint lite inn på oss på østre siden av Sverige hvor jeg vokste opp – langt ifra både Danmark og Norge. På gymnasiet kan jeg svakt huske at navn som H. C. Andersen, Bjørnson og Hamsun ble nevnt, og at vi så vidt var innom de skandinaviske språk. Men husket jeg noe av dette lille norske «frø» som gymnasieundervisningen sådde? Tror ikke det!

Så den første tiden på Kongsberg ble et språklig sjokk for meg! Men mer om det om lidt. For det er et annet basalt behov som melder seg med regelmessige mellomrom – mat! Og som en svenske som var vant med varm skolelunsj var nok dette det største sjokket – ingen varm mat å få! Vel nesten ingen i alle fall, og det var ikke heller gratis som i Sverige.

Det viste seg å være et par pølseboder i retning av togstasjonen, hvor en kunne få et utvalg av pølser – tror det var kokt, stekt eller grillet i brød eller lompe…… og hva i alle dager var lompe? Helt ukjent på den andre siden av grensen! Men jammen var det ikke også hamburgere å få kjøpt! Litt variasjon der altså, på lunsjmenyen. Vel, det gikk ikke lang tid før jeg måtte gi opp «varm lunsj» prosjektet. Og det var naturligvis av økonomiske årsaker. Det ville bli altfor dyrt, og det ville belaste mitt beskjedne studielån til den grad at jeg ikke ville hatt råd til noe annet.

I matbutikken var det meste som i Sverige, bortsett fra et litt mer beskjedent utvalg. Og så var dette med navn på enkelte matvarer: agurk på norsk blir gurka på svensk. Jeg skal ikke diskutere logikken i å plassere bokstaven «a» først eller sist i ordet «gurk». Det grønne avlange er gjenkjennelig uansett om det heter agurk eller gurka. Da var det verre med «dyret» storfe. For jeg oppdaget et nytt og spennende pålegg i matbutikken – kjøtt av storfe! Og lurte i lang tid på hva dette var for et dyr? Vel – legg trykket på første stavelsen og gjør r litt lenger og uttalen blir «stårrrfe»! Så lurer kanskje også du på hva slags dyr det er? Uansett har det og blitt et minne å humre litt til…..(storfe blir oversatt til «nötkött» på svensk, for den som lurer).

Det første ordentlige møte med det norske språk ble som sagt et lite sjokk! Jeg og en svensk kamerat og kollega, kom til Kongsberg en lørdag kveld i august, to dager før skolen skulle begynne. Min kamerat kjente noen venner som skulle være på Sølvkruset (et populært utested på den tiden), og der skulle vi møtes. Overnatting var ordnet hos disse vennene på forhånd. Alle som har vært unge vet hvordan lørdagskvelden kan arte seg – hæla i taket, og full fart! Og her var det en salig blanding av dialekter rundt bordet – fra Østlandet, Innlandet og Vestlandet – som undertegnede ikke hadde hørt maken til tidligere! Hvor lenge går det an å konsentrere seg i en konversasjon en ikke forstår noe av? Tror ikke jeg var «til stede» særlig lang tid, men jeg husker at dette ble en laaang kveld. Min mimikk avslørte nok en heller butt og litt sliten svenske den aftenen!

I klassen var det mange ulike dialekter, og den geografiske spredningen var stor, med unntak av Norge nord for Nord-Trøndelag, som ikke var representert. Iblant lærerkreftene var det også ulike dialekter. Den mest markante og vanskeligste var selvfølgelig den fra Stavanger området, og jammen var det også dansk på den tiden i undervisningen! Da føltes det veldig greit med engelske lærerkrefter som besøkte avdelingen av og til, og som snakket et språk jeg kunne forstå!

Så er det sikkert en del som lurer på hvordan det til slutt har gått med han svensken som følte seg som en fremmed den første skoletiden på Kongsberg? Kort fortalt ble Norge mitt nye hjemland. Mitt første arbeidssted etter endt skoletid ved KIH ble i Bergen. Der ble jeg i syv fine år! I dag bor jeg i Fredrikstad, og her har jeg familie, kjære og kjente. Jeg pleier å si at jeg føler meg norsk – men det svenske passet vil jeg alltid beholde!

Johannes Staberg er i ferd med å gå over i pensjonistenes rekker. Han arbeider imidlertid fortsatt noen dager i uken hos Sellebakk Synssenter i Fredrikstad. (Foto: Privat)